Jeg er der igjen hvor jeg synes at alt liksom er dritt. You feel me? Alt og da mener jeg alt er dritt. Typ igår satt jeg og tenkte over at den forbigående uken eller nærmere de siste fem dagene hadde vært greie, og dagen idag slo faktisk alle dem. Jeg sto opp tidlig, spiste frokost, tok Tessa med på en gå tur i parken med Nadia og Laura, nøyt synet av at hun badet og koset seg i sjøen, solte meg senere på madrasser i hagen med mamma, lagde god hjemmelagd pizza til oss alle tre og alt var, for en enkelt gangs skyld bare bra. Men så skulle mamma ned til Jan. For ja, Jan som han nå heter, viste seg jo å være boyfriend materiel, med andre ord mamma sin nye kjæreste. Så satt jeg der med dirrende underleppe og tårefylte øyne i det hun lukket igjen døren etter seg. Uflaks for meg kom hun inn noen sekunder etterpå da hun hadde glemt røykpakken sin.

Jeg undrer meg litt over om hun så at jeg hadde tårer i øynene og om hun innerst inne et eller annet sted skjønte at nå ødela hun humøret mitt eller om hun bare lot som ingenting fordi hun ikke kan lese meg. Jeg har ihvertfall enda en gang forsikret meg selv om at mamma er roten til all dritten. Det er som om jeg bare har fått alt det jævelige, all dritten, og det skal jeg bare leve med? Jeg kan ikke leve med det. Altså hvor mye forventes det av meg, jeg som bare blir seksten om ni dager. Jeg vil enda gjerne tro på gud og det gjør jeg jo et eller annet sted også, men det henger liksom bare ikke helt sammen? For «god is great» right? Så hvis han er så great da er han vel rettferdig? And in that case, hva har jeg gjort? Hvorfor blir jeg straffet på denne måten? For å bli sterk? For jeg må nå ærlig si at jeg anser meg selv som rimelig sterk, tatt i betraktning av at jeg anser mitt eget liv som uutholdelig. Det kreves da en rimelig sterk person å leve et uutholdelig liv, eller? Ikke vet jeg. Ikke annet enn at uansett hva man tror på, om det da er skjebnen, gud eller noe helt annet, så ser jeg ikke hvorfor jeg utsettes for dette?

Jeg tillater meg selv å stille meg selv slike spørsmål. Jeg er ikke en person som vil ha sympati, jeg vil ikke høre at det kommer til å gå bra, jeg vil ikke at folk syntes synd på meg, men at jeg synes synd på meg selv legger jeg hverken skjul på eller føler jeg skyld for. Jeg mener på en måte at det minste folk kan gjøre er å ha forståelse for at slik takler jeg problemene mine. Jeg sitter og griner, skriver, kysser Tessa på pannen og røyker en røyk og så ringer jeg kanskje en venn og spør om jeg kan få litt selskap. Jeg sier ikke at det er fordi at jeg føler meg ensom, eller fordi at jeg føler at jeg nesten blir kvælt av alle tankene mine, jeg sier at jeg bare vil snakke, eller at jeg kjeder meg. Sånn funker det nå best for meg. Og skal jeg være sosial så er det på mine egne premisser, sad but true.

Istad hadde jeg spurt om tante Pia og Julie ville komme over på en kopp kakao. Da jeg i detaljerte punkter fortalte om hva dagen hadde gått til og Julie kommenterte med at «du har da visst blitt en ordentlig husmor». Da slo det meg. Jeg har dog tenkt tanken opp til flere ganger «i'd make one hell of a housewife» men at noen andre sier det, endres alt. Jeg handler, gjør rent, passer hund, lager mat, rydder og passer på en måte Nadia også. Det er greit nok til et visst punkt, it keeps the toughts on a distance, men på et eller annet tidspunkt på kvelden, når jeg sitter alene og tar dagens siste røyk på et halv mørkt kjøkken, da kjenner jeg hvor sliten jeg er. Psykisk. Utslitt. Og så tenker jeg, omtrent helt til jeg legger meg ned i sengen og hodet treffer puten og jeg på et eller annet tidspunkt sovner.

 Jeg gruer meg til skole start. Så alt for mye. Så mye at jeg blir syk av tanken. Bare tanken på å skulle møte en masse nye mennesker forferder meg. Den forferder meg så mye at jeg opptil flere ganger har vurdert om jeg nesten bare skulle ta meg et friår fra skole i år? But then reality hits me. Jeg må bare bite tennene sammen, just for now atleast

- det er nærmest litt sørgelig å se tilbake på hvordan jeg hadde det back then. Nå har kommunen begynt å se på saken, det er snakk om at jeg kan få en egen leilighet. Mamma og jeg har det bedre sammen men jeg ville fortsatt hatt det bedre med å flytte hjemmefra. Hun og Jan slo opp for halvannen måned siden. Mange gode mennesker har blitt en del af livet mitt, og jeg gjør det utrolig bra på skolen. Så det er vel noen skritt frem i forhold til dengangen?
(Dette er noen av mine dypeste tanker som i realiteten aldri skulle deles med noen, respekter vennligst dette hvis du føler for å kommentere)
god helg til dere! 

- final part

?A wise girl kisses but doesn't love, listens but doesn't believe, and leaves before she is left.? 
― Marilyn Monroe

bildene ble tatt da vi var i norge i uke 7.    
- marilyn monroe inspirerte bilder av cat selvfølgelig ♥ 

- når man ikke har strøm i huset, og ikke helt vet hva man skal finne på.

jeg lengter så smått etter det å være barn igjen. jeg minnes de fine stundene på lekepladsen, gleden over å få lov til å være sent oppe en fredagskveld, den ubegrensede kjærligheten til mor og far, ja et eller annet sted, så savner jeg det. jeg lengter tilbake til den gangen, da mamma var den beste i hele verden. da det ikke fantes noen som helst som var penere enn moren min. den gangen, da mamma var den eneste som kunne trøste en, når man virkelig hadde vondt. 



 jeg lengter også tilbake til den gangen, da jeg så for meg et hvitt hus, to barn og den perfekte mannen. den gangen da jeg hadde planlagt hele min fremtid. da jeg drømte om den ideèlle familien, med den grønne gressplenen og det hvite gjerdet. jeg savner så smått det, å sette meg ned på kvelden, tenne stearinlys på rommet og tenke  "dette har vært en bra dag". 


jeg tenker tilbake på den gangen, da skolen var koselig, sosial og ikke bare noe som skulle overståes. jeg savner å ikke kjempe meg igjennom dagene. da alt ble gjort med et smil rundt munnen, i stedet for å være et ork og noe som bare skulle utføres. den tid, den savner jeg veldig mye akkurat nå.


- i will return

- bedre sent enn aldri..
godt nyttår til dere alle :) 

- det går oppover igjen, og i dag tok jeg bilder av moren min sin skjønne venninne og sønn! i'm back in business people, og det føles herlig!

i dag skulle vi ta studio bilder for første gang, i medie timen. var ganske gøy, og er greit fornøyd med resultatet, til første gangen å være.. men nå skal det sies at disse bildene ble tatt med skolens kameraer, overført til facebook og deretter lastet ned og redigert på min pc, så kvaliteten er ikke super nei.



- kommer fler bilder etterhvert.

 

jeg kjenner det snike seg inn på meg. jeg ser bak meg, og skimter det, men later likevel som om jeg ikke har registrert det. jeg lar det snike seg inn på meg. jeg har lenge fryktet at det ville skje, men likevel bare skyvet tanken om at det kunne skje, bort. men nå er det såpass nærme, at jeg ikke lenger kan skyve det unna. den mørke skyen som så lenge hadde vært borte, har langsomt og omhyggeligt funnet sin vei tilbake. jeg trodde et lite sekund, kanskje, bare kanskje, at den var borte for alltid. men der tok jeg feil. 

i går startet vi på nytt. jeg føler at jeg de siste mange ukene har jobbet utrolig mye med meg selv, men i går, der startet vi forfra igjen. tilbake til det samme gamle. jeg brøyt sammen etter en sykkel tur i regnet som endte opp med at jeg fallt rett før innkjørelsen. der hvor normale mennesker hadde gitt fra seg et litt ekstra høyt sukk, sett litt sure ut, men deretter bare ledd det bort. der brøyt jeg sammen. tårene rant ned kinnene mine, en etter en. og jeg var sikker på at jeg ville kaste sykkelen langt til hælvete. deretter fulgte den setningen som tidligere har preget mye av min tankegang. "jeg kan ikke mer" etterfulgt av "jeg vil ikke mer". det var dråpen som fikk glasset til å renne over. nå er vi tilbake til det samme gamle.
 

jeg hørte en fin sang, på tv'n i går. i går kveld, etter at mørket hadde inntatt sin plass i stuen. da tv'n var den eneste lyskilden og jeg satt pakket inn i dynen. da det var kaldt og blåste ute. da satt jeg inne i varmen, og hørte en fin sang. en slik sang som får deg til å tenke på alle de fine tingene, uten å helt være klar over det. en slik sang som gjør at du får lyst til å stenge helt av, og bare sitte der med stille musikk. en slik sang hørte jeg i går. 

nå husker jeg ikke lenger hva den het.

noen ganger, bare en gang i blandt, føles det litt som at tiden står stille. stille, men på en uforklarlig måte. det er litt som om jeg mister en liten del av meg selv noen ganger, også det, på en uforklarlig måte. det er litt som om jeg ikke kjenner noenting. ikke hat, ikke sorg, ikke kjærlighet, bare ingenting. som om jeg blir lammet. dagene går i ett, og plutselig blir søndag til fredag, uten at jeg helt har merket det? plutselig nærmer desember seg, uten at jeg egentlig bryr meg? plutselig befinner jeg meg bare i sengen, en hel dag har passert, og nå ligger jeg her. tanker som langsomt har bygget seg opp i løpet av dagen, samles nå og kjemper  alle sammen, en etter en, for å komme ut. denne kampen mellem alle disse tankene, gjør selv at jeg blir forvirret. og så kjenner jeg det igjen, at jeg faktisk ikke bryr meg. at det faktisk er ganske likegyldig. akkurat som flere tusen andre ting, som jeg egentlig burde gå opp i, som jeg egentlig burde bry meg om, og som jeg egentlig burde gjøre noe med. jeg føler litt at jeg står ved en vei, og at jeg ser flere hundre bilder kjøre forbi, jeg vet at jeg burde stoppe opp til flere av dem, men jeg lar dem heller bare kjøre forbi, og betrakter dem i det de kjører lengre lengre væk, og til slutt falmer ut i ingenting, og blir likegyldige.

før kunne jeg skille en dårlig periode mellem en god periode ved humøret mitt, men nå, nå går alt opp i ett. jeg har ikke gode perioder lenger, men de er ikke helt ille heller. de er egentlig bare likegyldige. but then again, jeg kjenner jo at dette er en dårlig periode i forhold til hvordan det gikk forrige uke? jeg vet ikke. jeg vet faktisk ingenting. jeg vet bare, at når jeg først tenker over tingene, så blir det sånn her. så ender jeg opp med å sitte igjen uten et eneste svar, dog ti tusen spørsmål, og en masse spørsmålstegn. 

noen ganger føles det bare som at tiden står stille. 

♥

i det vi begynner å skrive sammen på facebook, lengter jeg tilbake til en fin fin sommerkveld. den kvelden, da vi satt ute på en benk og drakk bruss, spiste sure grønne epler, isvafler og delte en muffin. den kvelden da vi sprayet til høyre og venstre med myggspray, tok bilder, skapte minner og hemmeligheter. den kvelden da vi ble spist opp av mygg uten å bry oss, den kvelden da vi satte litt ekstra pris på hverandre. den kvelden da vi så på klokken hvert femte minutt, og vi gruet oss litt mer til et visst klokkeslett. da vi klemte hverandre litt ekstra mye, sa ha-det ekstra mange ganger. den kvelden da vi gråt og smilte om hverandre. den kvelden vi aldri glemmer. den siste kvelden vi så hverandre.
 

- kjenner jeg savner deg litt ekstra i dag, gull ♥

søteste kasper!

prøvde noe helt annet enn det vanlige her om dagen.. slik ble resultatet..

- kommer en hel del fler, stay tuned
 

i dag har vi vært hos rikke, en venninne av mamma, som hun har kjent siden de gikk i 1 klasse. rikke fikk en liten sønn, kasper, for tre måneder siden. i dag var mamma og jeg, på middagsdate hos henne og familien hennes. kjempe koselig! tok selvfølgelig et bilde av den lille sjarmeprinsen!

- sleeping beauty
 

- har ikke rørt kameraet på år og dager. ikke før idag. in lack of inspiration..

alt står på vent. bokstavelig talt. det har det gjort i over en måned, og det gjør det enda. ventetiden har bare gjort tingene verre. eller, vondt verre, om vi skal si det slik. har fortsatt ikke fått noen psykolog, fortsatt ikke hørt noe ang å muligens flytte hjemmefra, fortsatt ikke hørt noe fra kommunen, og det gjør virkelig bare at jeg gir faen. jeg tenker, hvis jeg har klart meg så fint uten, i såpass lang tid, da klarer jeg meg nok videre uten også. men jeg gjør nok ikke det? hvorfor er det bare jeg, og alle andre som ikke kan gjøre en dritt ved det, som skjønner det? så ting står på vent. og det er ikke veldig spennende i grunn, hverken for meg eller dere. 
 

- klarer ikke helt å velge hvilket jeg liker best.. tror det heller litt mot det vsrat hvite?

tror faktisk aldri jeg har nevnt det her på bloggen, men tessa fikk valper for nylig. tror faktisk ikke at jeg har skrevet at hun var gravid engang. muligvis fordi jeg hadde vanskelig for å innse det, fordi jeg var redd for å bli skuffet hvis det nå viste seg at hun ikke var det alikevel. men alt endte som det skulle, og tessa fikk tre søte små valper natt til lørdag :)

- kommer flere bilder når de blir litt større, og de begynner å gå osv :) that was all for now, just wanted to let you know. 

ganske crappy bilder, men bare for å vise hvor kosleig vi hadde det på kunst museumet. ja dette er da the crew, heh.



















- kommer en pt. 2 på et eller annet tidspunkt.

- emma snuppis og jeg i århus idag

- rasmus og jeg var nede ved sjøen i dag, i medietimen, for å ta noen bilder. dette er da resultatet, absolutt ingen ting å rope hurra for, men greit igrunn.. overnatter med emma idag, det gjør jeg ganske mange ganger i løpet av en uke, men alltid koselig det. akkurat nå ser vi en film, og er begge drit trøtte etter en lang dag i århus med klassen. over and out

- har ikke så mye å si idag..

- bilder tatt i mediefag, før jeg dro til polen. fikk forresten tilbake kameraet mitt idag..

jeg vil ikke unnskylde meg for ikke å ha blogget på lenge nå. jeg vil ikke unnskylde meg for noe som ikke er min skyld. og jeg føler ikke at dette er min skyld. jeg føler ikke at jeg kan gjøre noe. ingenting overhodet. å prøve å gjøre noe for å få det bedre er som å rekke ut etter noe og akkurat ikke nå det, sånn har jeg det. hver gang jeg prøver å gjøre noe, blir jeg satt på vent. jeg føler at livet mitt blir satt på vent. 

jeg har vært ved kommunen for å få psykolog, men der ble jeg sendt videre til legen. han har jeg vært hos tre ganger nå, han fant ut av at jeg hadde en depresjon, men det kunne jeg like godt ha fortalt han? jeg kom ikke noen vegne med det han fortalte meg. alt det han fortalte meg kunne jeg ha fortalt han innen vi startet, da hadde vi spart oss selv for den tiden. legen skal nå henvende seg til kommunen før psykolog overhode blir et alternativ, ettersom en vanlig psykolog koster ca 1000,- per avtale, så det må gå gjennom kommunen for at det skal være gratis. det vil si at frem til det, så sitter jeg med dritt opp til halsen (metaforisk sett) og kan ikke gjøre noe. jeg rekker ut etter hjelp, men når det akkurat ikke. jeg føler meg utrolig sviktet av hele systemet.

siden den 14 august, har jeg bodd hos tanten min. mamma sin mangel på forståelse gjør at jeg ikke klarer å bo sammen med henne, ja det og fem tusen andre problemer som nok er litt for personlige. men alt er på standby. jeg har lenge villet flytte i leilighet, men kommunens hjelp står litt på standby den også så alt er liksom bare frustrasjon, irritasjon og nedturer i ett. 

jeg faller lengre og lengre ned uten helt å vite hvordan jeg skal komme meg opp og på benene igjen. jeg ligger liksom på bakken, helt skrøpelig, helt ydmyk og langt langt nede. så langt nede at en liten ting som lekser kan være så uoverskuelig at jeg kan begynne å gråte, at en liten skuffelse kan ødelegge en hel dag for meg, at en simpel ting som å miste kontrollen over en avtale eller noe jeg har planlagt kan ta knekken på meg. 

- alt står på standby. 

helgene her, etter jeg har fått så mange ny venner, går for det meste opp i alkohol. også denne helgen hadde vi fest hos meg, gikk villt for seg og jeg sitter igjen, igjen med en kveld som ikke helt henger sammen. hangover skal drikkes bort, ifølge maria, and so i did, så idag er det hangover for real! om fire timer, skal vi på klassetur/studietur til polen. synes litt synd på meg og Emma som skal sitte fyllesyke i en buss i 18 timer, men sånn får det gå. tar med meg pcn til polen, så blir nok noen innlegg og evnt bilder også. har enda ikke fått tilbake kameraet, men det skulle gjerne komme i løpet av uken. akkurat nå sitter jeg bare og gleder meg til å komme hjem igjen og jeg har ikke dratt engang.. nå får vi se hvordan turen blir da, har ikke høye forventninger. 

- running out of pictures..
 

- det var det eneste nogenlunde brukbare bildet jeg fikk tatt i brylluppet til onkelen min og konen hans, siden jeg enda ikke har fått tilbake kameraet mitt og derfor måtte bruke et ganske så dårlig ett. mitt motto den dagen var "heller ingen bilder, enn dårlige bilder".. hm hm

- I am strong because I know my weaknesses. I'm alive because I'm a fighter.I am wise because I've been foolish. I laugh because I've known sadness.

på fredagen var jeg hos legen ang depresjon. jeg gikk derfra like klok som da jeg kom. det han fortalte meg kunne jeg godt ha fortalt ham før vi startet, så hadde jeg spart oss begge for det bryet. jeg har en depresjon, den kommer av ting som har bygget seg opp igjennom livet, dårlige minner og slikt, og han vil anbefale psykolog behandling. bingo! tenkte han vel.. hm, no shit, tenkte jeg. jeg var jo fullt klar over dette innen jeg kom dit? 

idag var jeg hos legen igjen, for å få tatt blodprøver. det skal dem tydeligvis nå til dags, man skal få tatt blodprøver før man blir henvist til psykolog av legen, for at de kan være 100% sikre på at man ikke feiler noe annet enn psykisk. skal tilbake igjen på torsdag, og deretter skulle jeg gjerne få en psykolog. litt av en prosess.. 

dagene er ikke spesielt bra for tiden, men altså det er vel ikke noe nytt. fredag og lørdag var veldig bra. fredag hadde jeg, to gode venninner og kusinen min fest hos meg, og jeg ble så drita at jeg omtrent ikke kan få noen ting til å henge sammen, lørdag gikk halve dagen til å være bakfull, etterfulgt av å rydde og deretter sove og idag. søndag overnattet jeg med en god venninne og idag, ja idag forsov vi oss så vi droppet skolen, jeg var ved legen og så kom enda en venninne etterfulgt av en kompiss. vi så på film, snakket, spiste og spilte kort og da jeg endelig var alene, ja da kjente jeg at jeg faktisk har en dårlig dag idag.

og siden da har jeg skjelvet noe sinnsykt, og vært på gråten tjuefire syv. gash i'm sick of this. to gode dager fikk jeg ut av denne uken da. to.

kjenner du det, når du har en jævelig dag, en dag som er helt på bånn, værre enn hva de pleier å være. enn dag hvor du kjenner uansett hva du gjør, hvor du er og hvem du er sammen med, at den er jævelig? når du får frysninger, gåsehud og tårer i øynene hver gang du tenker at den dagen rett og slett ikke kan gå for fort. når du får lyst til å sette deg ned, med armene rundt benene, legge hodet ned på knærene og grine. når det å smile gir deg en dårlig følelse, fordi at akkuratt den dagen vet du at det er 110% falskt. når du bare vil at folk skal holde helt kjeft. når du vil ha alle andre på en tjue meters avstand. når du bare vil gå i dine egne tanker, dine mørke dystre tanker som du egentlig ikke kan fordra, som du hater mer enn pesten men akkurat den dagen er du så langt nede at du gir helt faen. du går fra å tenke på at du vil dø, til å vurdere det. når du ikke takler å bli snakket til, spesielt ikke hvis du får kjeft eller annen negativtilsnakk. når alt som ikke helt går din vei kan ta knekken på deg. når du kjenner hjertet dunke ekstra hardt og ekstra fort fordi du kjenner et breakdown eller raserianfall banke på døren. når en klem eller et "går det bra" kan gjøre sånn at du bryter helt sammen. kjenner du det? nei.

- derfor er det ensomt.

dette er sara, hun har også medie. idag var vi i en park og tok bilder (i medie timen) og hun ble offer for mine portrett lyster, hehe.

jeg skjønner ingen ting. jeg skjønner ikke at folk ikke kan skjønne. hvordan folk ikke kan skjønne at jeg ikke vil ha sympati eller råd eller noe som helst annet. jeg vil ikke snakke med folk om det, med mindre jeg en enkel gang skulle ta det opp selv. hva er det folk ikke skjønner, det skjønner jeg ikke? ja, så livet mitt er fucked, ja. og ja, jeg har en pretty alvorlig depresjon, og ja, ting begynner å gå litt langt. men jeg  er jo på vei til å få hjelp? jeg holder jo på å gjøre noe med det? så hvordan kan folk, helt vanlige normale folk som ikke vet en dritt, en jævla dritt, råde meg til å gjøre ditt eller datt? hey, jeg har hatt det sånn lenge nå. asså, lenge nok til å vite hva som funker og ikke funker for meg. så nei, jeg ville absolutt ikke plutselig få det bra av å lese en bok eller se en bestemt film, desverre. du som føler deg ramt nå, sry, but that's a fact. og så er den bare ikke længere. denne dagen kan visst ikke gå for fort.

er ikke like langt nede som jeg var den andre dagen, men på den andre siden det skal ikke mye til for at jeg knekker sammen. livet er et eneste kaos og en eneste nedtur. alt er struss, skole uoverskuelig på tross av at jeg bare har gått der i fire uker. kjenner på kroppen at jeg har fått det mye mye mye verre enn før. da syntes jeg også at skole var uoverskuelig men når jeg tenker tilbake på det var det ikke nær så uoverskuelig som nå. jeg har snakket med mamma og snakket med læreren min og vi kom frem til at jeg drar til legen i løpet av neste uke og så vurderer vi (jeg) om jeg evnt. bare skal ha de obligatoriske fagene på skolen, da vi har 10 til 12 timer med forskjellige valgfag på skolen. det er forsåvidt ikke skolen som er uoverskuelig, det er mennesker, stress, livet. spesielt livet. 
"vi så på tv, men tankene mine var på et helt annet sted. Et sted jeg håper ingen vill komme. Det stedet der du planlegger hvordan livet snart skal ta slutt." leste for litt siden denne setningen på maren sin blogg, og kan ikke si meg annet enn enig. det er så sant det hun skriver, sørgelig og langt langt nede, men sant. 
 
- og så er den sånn sett ikke lengere enn som så..

- også et bilde jeg har tatt i medietimen. bare synd at kameraene deres er så dårlige, så bildene ikke blir bra når de er så store, men men..

- ja, dette er rasmus som man ser han oftest.

idag er en sånn dag. en sånn dag hvor man såvidt klarer å få seg selv til å stå opp fordi man føler seg kvælt av følelsen av at det blir en jævelig dag. ja en sånn dag, en sånn dag har jeg idag. hele dagen har vært en eneste nedtur. den ene etter den andre etter den tredde, og til slutt, til slutt ga jeg faen. jeg har aldri følt meg så fanget i et rom som jeg gjorde idag. jeg hadde matte og trodde at det var den siste timen helt til det gikk opp for meg at jeg hadde to timer til. der klarte jeg ikke mer. det er nå begrenset for hvor mange nedturer man klarer på en dag. uansett hvor små de er. jeg satt med armene brettet over hverandre på pulten, med hodet plassert over dem og så ned i gulvet. det var ikke noe jeg ville mer enn å skrike ut "jeg er så dritt lei! nå vil jeg ikke mer!". jeg ville grine, skrike, rive av meg håret, gjemme meg bort, være alene. men ingen av de tingene var et alternativ. ikke et fuckings eneste av dem, så der satt jeg. jeg følte jeg ble kvælt. som om jeg igjen var fanget i et svart hull uten noen utvei. 

jeg vil hverken ha sympati, trøst eller noe som helst annet. jeg vil bare være alene, men på den andre siden, det er jo ikke lett for andre å ha fortsåelse for noe de ikke vet du har eller feiler? likevel har jeg ikke overskudd til å forklare det til noen. jeg har ikke overskudd til å måtte håndtere hvordan andre personer reagerer på det. 

en halv røyk går til spilde i skrivende stund ved at jeg sitter og stirrer tomt ut i luften. jeg klarer ikke helt å bry meg, på tross av at jeg nesten ikke engang har råd til å røyke. akkurat nå, sånn akkurat her og nå vil jeg så gjerne bare gjemme meg bort for alt og alle. sette meg i et hjørne og grine. jeg vil bare så gjerne bort fra alt som heter smerte.

- dager som dette kan bare ikke gå for fort
 

i medie timene får vi ikke lekser (eller ihvertfall ikke som oftest) så det meste skjer i timene. Læreren gir oss en oppgave som vi tolker slik vi vil og så får vi et bestemt antall tid til å ta et bilde. Jeg har fått for vane å ta bilder av Rasmus når vi får lov til å ta portrett bilder. Rasmus går i klassen min, han er fin fyr han. Går som regel under navnet Rallemus eller reken, men det er bare meg som får kalle han det. Vi er sidebuddies, for now. Alltid morsomt det. Rasmus går med stramme bukser og morsomme sokker. Skal nok få tatt et bilde av sokkene hans en dag. Han er nesten som en gayfriend han, bare at han ikke er gay. 
- og så smiler han jo så søtt da?

- jeg har jo som temafag, på skolen min, valgt medie. en av oppgavene vi fikk her for noen dager siden, var blandt annet å ta bilder av et hvilket som helst dyr. (dette var i skoletiden vel og merke, så Tessa var ikke et alternativ). Vi fikk 25 minutter på oss, og da skolen vår nærmest ligger midt i byen, gikk jeg meg en tur til dyrebutikken. og dette var da resultatet. er selv ikke sånn 100% fornøyd, men fikk da ros av læreren så noe må jeg da ha gjort riktig..

Jeg står og pusser tennene på badet. Betrakter meg selv i speilet, analyserer alt jeg kommer over, hår, panne, øyne, nese, munn, tenner, genser. Så opp igjen. Hår, panne, øyne.. jeg kjenner hjertet mitt slå. Det slår litt hardere og litt fortere enn vanlig. Nesten som om jeg kjenner et adrenalin kick bre seg over meg. Som om det snart skal skje noe. Noe jeg gru gleder meg til. Noe nytt, noe spennende, noe annerledes. Tannbørsten durrer, nå er det gått to minutter. Jeg spytter ut, skyller munnen og går og legger meg. Hjertet slår normalt igjen. Nå føler jeg en skuffelse bre seg over meg istedet. Det skjer stadig oftere at jeg opplever noe slikt. Helt plutselig. Som om kroppen skriker etter en opplevelse, en ny, en spennende, en annerledes opplevelse. Jeg blir like skuffet for hver gang det går opp for meg, at det stadig er samme gamle. Kanskje til og med litt mer skuffet for hver gang jeg innser det? Jeg vet jo jeg trenger å oppleve noe sånt, noe som forteller meg at livet også har lyse sider. At livet ikke bare er en eneste nedtur. Jeg trenger noe litt mer spennende enn å kjøpe et nytt klesplagg, å oppdage en ny sang, eller til og med å få en ny venn. Det er liksom ikke nok. Ikke når en er så langt nede. Ikke nå lenger. Det må være noe som overgår all smerte, om det så bare er i et lite sekund.

En god stund for meg er når jeg ikke trenger å tenke over hvordan jeg har det. Når jeg ikke trenger å forholde meg til min egen smerte. Så som når man er på skolen. Jeg kan jo forsåvidt bare sette meg ned og si «Ok, fuck this» men jeg er ikke sånn. Ydmyk. Det er liksom ikke meg. Jeg setter på et smil. Et smil omtrent en hver idiot kan gjennomskue er falskt, men likevel. Jeg vil ikke vise det. Nei, min smerte er og skal forbli min smerte. Ingen andre skal trenge å ta hensyn til den. Det blir i siste ende bare slitsomt, for begge parter. Da vil jeg heller smile overfladisk, og ta meg av de utmattende følelsene på et senere tidspunkt. Når jeg kan sette på en sang, og gråte til den. Pakke meg inn i dynen og skrive ned hvordan jeg har det, hva jeg føler, og mine aller dypeste tanker som bare jeg vet. For det er faktisk, tro det eller ei, en ting å skrive om det, det tar jeg så som så, men en helt annen ting er å fortelle det til noen, å blotte seg for et annet menneske på en slik måte og deretter å måtte håndtere deres reaksjon. Akkurat det er noe jeg ikke helt klarer, og ikke helt vet om jeg noen sinne kommer til å klare heller. Ikke de dypeste tankene, ikke de som borrer seg så langt inn i hodet på meg, at jeg får lyst til å rive av meg alt håret av ren desperasjon og frustrasjon. De tankene, dem skjemmes jeg over. Bare det å skrive dem ned og enda verre, dele dem med andre, dog det bare er skriftlig, er en utfordring. Tanker og lengsler om at jeg helst ikke vil være her, om at jeg egentlig bare har lyst til å dø, at jeg ikke ser noe lys for enden av tunnelen. At jeg gir totalt blaffen i hva andre sier, mener og har behov for. At jeg er så kald at jeg ikke engang gidder å tenke over å bry meg. Nei dem, dem vil jeg helst holde for meg selv. But then again, det gavner meg da på ingen som helst mulig måte?

Vinduet på rommet mitt er bare noen millimetere åpent, likevel føltes det som om det er nok til å kjøle av et helt rom. Jeg titter rundt omkring i rommet, setter på den nettopp avsluttede sangen, en tredde gang, drar dynen så langt opp som overhodet mulig over meg og tenker at jeg må få meg noe søvn i natt. Det ser ikke ut til å være et alternativ her og nå, eller forsøket verdt for den saks skyld, men jeg står nesten igjen uten noe valg. Jeg blir oppgitt, utrolig oppgitt, og nærmest forferdet over hvordan ting har blitt. Hvordan jeg har latt det gå så langt? Eller. Er det overhodet min skyld? Det er nesten som om det ikke har hjulpet, det her. Som om det bare har gjort det verre, har satt igang tankegangen enda mer enn før jeg startet. Vurderer så smått å lese et kapittel eller to i en bok, bare for å kunne glemme. Om det så bare er i de ti minuttene jeg leser, så får det være det. Bare for å kunne drømme meg bort, om det så bare er en smule. Bare for å leve meg inn i noen andres liv, om det så er bra eller dårlig, gjør meg ingenting. Bare det å komme seg vekk i noen minutter, er i seg selv nok.